Jeg forlater Algarve og reiser fra Sagres og nordover til Aljezur og fredelige Porto Covo. Og det er bare ett godt norsk ord som gjelder: Wow! For med bobil langs denne kysten kommer ubeskrivelig vakre naturopplevelser som perler på en snor. For ikke å snakke om de sjarmerende småbyene underveis. Så det er bare å henge seg på!
Av Per Vie
Se film fra turen til Aljezur og Porto Covo her:
Er det noe jeg aldri blir lei, så er det å oppleve disse fantastiske sanddynene pakket inn av dramatiske klipper, og ikke minst lyden av bølger som skyller innover strendene og treffer klippene. Musikk i mine ører! Og det blir mye av i dette reisebrevet.
Etter to netter i Sagres og en ekstra tur ut til Kapp St. Vincent i praktfull sol går turen videre nordover. Og målet for dagen er den lille landsbyen Aljezur, men det skal bli et par spontane avstikkere underveis. Og den første dukker opp etter bare noen kilometer.
Jeg ser skiltet Amado, bråsvinger av hovedveien og kjører en kjerrevei innover og ned mot en åpenbaring av et sted.
Praia do Amado - Portugals flotteste strand?
Se bare her. Dette er Praia do Amado. Og Amado betyr «elskede», forteller den trivelige damen i kafébua på stedet. Herlig. Blir glad og varm bare av navnet.
Her er det små hytter til utleie, en stor og fin plass for fricamp, en kafé og et aktivt surfemiljø, selv om det er tynt med både surfere og andre turister på denne tiden av året. Men se og nyt allikevel...
I den lille kafébua ser jeg de har ferske, fristende appelsiner, og jeg tenker at jeg endelig skal få smake på en ferskpresset juice av portugisiske appelsiner her og nå.
Ah! En himmelsk smak! Jeg bestiller også en omelett. Og herlighet, for en rett jeg får.! Omeletten er dandert med ekstra ost, en vidunderlig salat og knallgod pommes frites. Og med denne utsikten som bakteppe smiler både magen og resten av mannen bredt akkurat nå.
AMADO! ELSKEDE!
Nå går turen videre mot Aljezur, men det blir enda en spontan avstikker rett før jeg når landsbyen.
Neste perle er Monte Clérigo!
Praia do Monte Clérigo åpenbarer seg. Folketomt her også, men smellvakkert. Her er det tydeligvis flust med fritidsboliger. Og en restaurant, som forøvrig er vinterstengt. Men se på dette...
Her er det vanligvis stappfullt med badegjester. Nå ser jeg snaut nok tre mennesker rusle rundt på stranda.
Fantastisk vakkert. Enig? Nå blir det en ekstra avstikker rundt neste sving, og jeg havner her...
På restauranten Taberna do Gabriell bli det en kaffe og en rusletur ned trappene mot havet. Og for en strand! Enda en!
Bortsett fra et par strandvandrere er det smått med folk her også.
Et par fiskere prøver seg i elva innover i landskapet. Den trivelige mannen i restauranten tilbyr meg å fricampe her, men jeg bestemmer meg for å ta den siste stubben inn til Aljezur.
Landsbyen Aljezur med gratisplasser til bobiler midt i sentrum!
Det viser seg at dette er en liten landsby, og kaféer, restauranter og butikker i den gamle bydelen er dessverre stengt for vinteren. Hmm....historien gjentar seg.
Jeg finner meg en plass ved elva midt i landsbyen, og rusler mot den nyere bydelen for se meg rundt og ta meg noe leskende.
Og her, rett bak kirken, blir det et lite glass, akkompagnert av kirkeklokkene.
Jeg har kommet til nok en fredelig plass, og roen senker seg i hele kroppen. Så rusler jeg ned igjen til bobilen for natta.
Porto Covo neste!
Idag skal jeg besøke Porto Covo, et av mange fine tips jeg har fått på Facebook fra bobilentusiaster som har kjørt denne strekningen før. Og som Portugal-fersking suger jeg til meg alle gode tips jeg kan få.
Veien mot Porto Covo er så grønn og frodig at det er en fryd for øyet.
Når jeg kjører inn i den lille byen er det folketomt. Også her.
Et fredeligere sted enn Porto Covo finner du neppe!
Jeg finner meg en helt rå plass helt nederst mot havet. Og tettere på de brusende vannmassene ytterst på klippekanten er det ikke mulig å komme.
Jeg nyter plassen, utsikten og omgivelsene, og kjenner etterhvert at magen vil ha føde. Så jeg vandrer det korte stubben inn til gågata.
Denne lille byen, som ikke teller mer enn tusen innbyggere, er allerede pynta til jul.
Og her nyter jeg en knallgod pizza med noko attåt. Alene.
Det nærmer seg kvelden, og lyset endrer deg...
Jeg vil se meg litt rundt og rusler mot høyden du ser til høyre på bildet over.
Her viser det seg å være flere bobilpasser rett ved siden av nok en fantastisk strand.
Stranda er stappfull av glade badegjester når det er godt og varmt, men nå er det kaldt, og folketomt, men fantastisk vakkert.
Tilbake i bilen åpner jeg bobildøra og tar inn havet, naturkreftene og det vidunderlige kveldslyset. Og jeg kan love deg at havet gir lyd fra seg! Jeg nyter lyden av bølger som skyller innover strendene og med kraftfulle brøl treffer klippene rundt meg, men regner ikke med at bølgene tar hensyn til at jeg etterhvert skal sove...
Det blir en ekstratur inn i byen før sola går helt ned. Og de eneste jeg ser i gatene er gamlekara som bor i byen. Og ganske sikkert er det på dette hjørnet de møtes hver eneste ettermiddag.
For en kveld det blir i bobilen. Tenk deg å sitte på klippekanten i disse omgivelsene. Og vakre solnedganger er aldri feil!
Ny dag og nytt reisemål...
Etter en natt med veeeldig lite søvn - og det visste jeg jo - våkner jeg til strålende sol. Alt rundt meg skifter litt karakter i morgensola. Bobildøra åpnes på vidt gap, og havet kommer nærmest inn i bilen. Kraftfullt og vakkert!
Tid for en flytur sammen med stedets måker i gromværet.
Så er det på tide å si takk for oss til fredfulle Porto Covo. Godt å være her! Jeg og Globia, min lille gode reisepartner, gjør oss motvillig klare for å reise videre.
En ting har overrasket meg på turen til nå langs kysten av Portugal, og det er at det er mange muligheter for å fricampe. Og det virker både lovlig og trygt på denne tiden av året. Fullt så greit er det visstnok ikke i høysesongen.
Planen nå er å styre bobilen litt innover i landet. Vekk fra havet. Har nemlig fått et veldig spennende tips.
Hvor jeg skal? Følg med!
