innhold
- Veien til god mat i Torino
- Toscana
- Monteriggioni
- Pienza - Roma
- Lucca
1. Veien til god mat i Torino
Her sitter Globia og jeg og nyter italiensk mat av en annen verden, tilberedt på kjøkkenet i vår egen bobil. Og som det smaker! Kokken Caroline Schøning bor i Torino, og på formiddagen idag disket hun opp med et par tre lokale og "enkle" småretter som hun mener jeg også kan lage.
Endelig er jeg på veien igjen. Og denne gangen for å bli enda bedre kjent med Italia. Og for å gjøre en lang historie kort – etter å ha kjørt 170 mil på to dager fra Hirtshals til Italia kommer Globia og jeg til Torino søndag formiddag for å treffe Caroline. I den nydelige parken Meisino ved elva Po skal jeg lære å lage italienske småretter. Jeg - som aldri har satt mine ben i en kokebok!
Raskeste vei til Italia for å lage mat!
- Først E18 nedover fra Oslo, og en tur innom noen gode sørlandskunder
- Båtturen over til Hirtshals. Tornby Strand Camping første natt
- Peiser på nedover, med rekordlange dagsetapper...
- Første overnatting blir litt syd for Hannover. Og fort som svint har vi passert Østerrike, Lichtenstein og Sveits,
- Ned fra alpene og ender opp i svarte natta på Milano Camping. 170 mil på to dager!
Jeg har aldri i mitt liv kjørt så lange dagsetapper. Men det gikk fantastisk bra. Jeg har en ekstremt god bil å kjøre langt med.
Jeg møter Caroline på en parkeringsplass ved Centro Ippico Meisino, en grønn oase ved elva Po.
Og før vi går i gang med avtalt kokkekurs i bobilen går vi oss en tur langs elva og småprater på sykkelveien som går helt inn til Torino.
- Ti minutter på sykkel, så er du i sentrum av Torino, sier Caroline.
Og jeg blir sjarmert i senk av stedet umiddelbart - også av kokken som snart skal gjøre kokk av meg. Tenk deg det, du som kjenner meg.
Caroline forteller at hun har bodd i Italia i over 30 år, og føler seg mer italiensk enn norsk. Og her i Torino har hun og henne italienske mann bodd i 6 år, etter at de solgte restauranten de drev i 15 år i Lavagna.
- Da jeg kom hit til Italia startet jeg som skiltmaker, med drømmen var å starte restaurant. Mannen min var litt skeptisk, men ble med på det, og det gikk jo kjempefint, ler Caroline, som forteller at folk ble overrasket over at en ikke-italiener kunne lage så god pasta.
- Mat skal være morsomt, sier Caroline. Så gøy, tenker jeg...
Nå livnærer hun seg som blogger og kursholder, og tilbyr alle som liker Italia et opplevelsesopphold i Torino med blant annet guidet tur og matkurs.
- Jeg holder også på med showcooking, der jeg lærer bort mitt eget itaienske kjøkken til alle som vil lære seg å lage enkle italienske småretter. Jeg vil lære folk å lage mat fra bunnen av, og det skal selvfølgelig være morsom. Mat er glede! Drømmen min er å gi ut en kokebok med sjømat i Norge.
- Italiensk mat er sunnere enn den norske maten. Lite med sauser og poteter. Matrettene er også enklere nå enn før i tiden. Folk spiser heller mindre og oftere, sier Caroline.
Wow! Mitt lille bobilkjøkken funker for en profesjonell kokk!
Men nå er vi klare for å lage mat i bobilen, og Caroline henter en kjølebag full av go’saker fra sin egen bil. Blant annet rester fra matkurset hun holdt for entusiastiske nordmenn kvelden før.
- Ja, da har jeg med meg noen rester, selv om du ikke vil merke at det er rester, ler Caroline, og tar frem det ene etter det andre fra kjølebagforundringspakka.
Så er rettene klare. Hjemmelaget focaccia, pletter med pesto, riskroketter, en deilig gryterett og frisk salat. Lokale spesialiteter med Carolines personlige vri. Og det beste av alt, Caroline har storkost seg på kjøkkenet mitt, og har med et eneste stort smil brukt det lille jeg har av utstyr og hjelpemidler.
- Il pranzo é prontoooo…tutti a tavola!
...som betyr noe sånt som "Lunsjen er klar…..alle til bords!" Og atpå til ute på en grønn eng i Torino :)
Foto: Caroline Schøning
Om det smakte godt? Det ble nesten for mye av det gode for en følsom sjel. Takk, Caroline!
Carolines egne kjøkkenhemmeligheter
Sjekk bloggen hennes her! Mange gode tips og spennende oppskrifter. Og skulle du få lyst til å ta med deg noen gode venner på en tur til Torino, ta kontakt med Caroline. Anbefales på det varmeste!
Så er jeg spent på om jeg har lært noe, og om jeg våger å prøve meg. Det blir mange dager i Italia, og jeg elsker god mat. Men min egen? Tja...
Jeg hadde planer om å bo i Torino, men det meste av campingplasser er stengt for sesongen, så Globia og jeg reiser videre etter de trivelige timene med den sprudlende norskitalienske gourmetkokken. Nå også bobilkokk.
Et godt reisetips på denne tiden av året - sjekk på forhånd om campingplassen du har planer om å reise til er åpen.
Nå er det Toscana neste, men første en overnatting i Camogli eller Rapallo.
Vil du vite mye mer om Torino? Sjekk reisdit.no: Torino i Piemonte er en litt utypisk italiensk by. Torino har nemlig de siste fire hundre årene utviklet seg etter en byplanlegging som er helt unik. Resultatet er et vakkert og kompakt historisk sentrum, med åpne plasser omgitt av barokk arkitektur forbundet med rette gater og arkader. Torino er kjent for sine utsøkte restauranter, praktfulle palasser og flotte museer – og for det berømte likkledet, en av den katolske verdens viktigste relikvier. Deler av Torinos historiske bysentrum ble oppført på Unescos liste over Verdensarven i år 1997. Les mer her!
2. Toscana
Enkelte ganger opplever jeg at overraskende hendelser og magiske treff bare oppstår. Som da jeg kommer til Podere il Casale nær byen Pienza i Toscana.
- Det er fordi du har nese for det, sier Sandra Schmidig til meg, da jeg forteller at jeg fant stedet hennes helt på egenhånd, uten tips fra andre. Så her er et tips fra meg til deg: Besøk Sandra neste gang du er i Toscana!
Men før jeg kommer til denne økologisk drevne og selvforsynte gården ved byen Pienza reiser jeg fra Camping Panorama del Chianti nær Certaldo. Her kan du se alle mine stopp så langt rundt i Toscana...
Og når jeg først er i Chianti-området må jeg svinge innom en vingård på veien. Så det blir den første og beste, etter anbefaling fra damen på campingplassen. Beste? Tja, ikke godt å si for en midt på treet vinkjenner som meg...
Her på tunet treffer jeg en av sønnene i huset i Villa il Pozzo.
- Hei, mitt navn er Gianni, sier den hyggelige vinprodusenten.
- Mitt navn er Per, en kortversjon av navnet Peter. Hyggelig å hilse på deg. Og navnet ditt var Giovanni?, spør jeg.
- Nei. Gianni, som Gianni Versace. En kortversjon av Giovanni. Hyggelig å hilse på deg også!
Vi finner tonen lett, Gianni og jeg.
- Det er min far som eier gården, men det er min bror og jeg som driver vinproduksjonen. Og selve produksjonen var også i dette huset da min bestefar tryllet frem de edleste Chianti-dråper i sin tid. Idag er de gamle rommene museum, med gamle gjenstander fra gårdens historie, og produksjonen er flyttet ut av gården, sier Giannis, som også kan fortelle at de produserer over 10.000 flasker med Chianti-vin i året, mest for det italienske markedet.
- Denne vinen ble også produsert av min bestefar, sier Gianni stolt, og legger hånden på flaska med Chianti-vin. Han forteller at dette er en veldig lett og god bordvin som passer til de fleste Toscana-retter.
- Mens denne vinen er mer for de spesielle anledningene, og vil gi kunden den ekte smaken av Toscana, forklarer Gianni med et stort smil.
- Og vi er lidenskapelig opptatt av å gi kundene våre den beste vinen i denne klassen.
Tviler ikke, Gianni. Og takk for praten - og smaken.
Les mer om Villa il Pozzo ved å klikke her!
Etter et par timer på vingården rykker det til i reisefoten. Jeg vil til Siena! Men det blir en bitteliten mellomlanding...
Monteriggioni - det er ikke størrelsen det kommer an på...
På veien til Siena passerer jeg Monteriggioni. Det vi si, jeg passerer ikke, men vrenger av veien for å ta en liten titt. Må bare se!
Foto: toscanianside.comOg en liten titt skal det bli, for byen er virkelig liten - stappfull av sjarm. Alt det typiske fra småbyene i Toscana samlet innenfor murene på totalt 570 meter rund baut, inklusive 14 tårn og to byporter, Porta Fiorentina mot Firenze mot nord og Porta Roma mot Roma i sydenden av byen.
Da jeg går inn Porta Roma og kommer inn på Piazza Roma er jeg glad for at jeg er her utenfor turistsesongen. For her blir det fort stappfullt når strømmen av turister er innom.
En rask, men fantastisk byopplevelse. Nok en!
Siena - gammel storhet med hesteveddeløp på rådhusplassen
I Siena får jeg plass på Camping Colleverde Siena. En grei og praktisk plass, men ikke spesielt sjarmerende. Litt for kort vei til sentrum med buss, synes jeg - og litt for langt å gå. Men hva gjør gamle Vie? Går!
I kjent stil rusler jeg ned åsen fra campingplassen til trafikkåra inn til byen, over veikrysset og inn til sentrum.
Rundt 30 minutter, og jeg står på Piazza del Campo, selve hjertet av Siena. Her samles folk på kaféene eller for å sitte i helningen nedover mot selve rådhuset.
Jeg får en arenafølelse, og leser meg fort opp på reisdit.no. Og det viser seg at det er hesteveddeløp to ganger i året. Her – på rådhusplassen!
Jeg blir sittende her en stund for å ta inn den mektige plassen og folkelivet. Stort og intimt på samme tid. Helt spesielt. Som vi hjemme i Oslo samles og nyter strandkanten på Hvervenbukta sitter og ligger folk her i skråningen midt i byen de er så glad i. Og det blir jeg også.
Litt motvillig forlater jeg kafébordet og beveger meg innover i gatene rundt rådhusplassen.
Og her er det trange smug, koselige kaféer, gallerier, forretninger, nye torg og vakre plasser. Som plassen der kirkebygget Duomo står. 
Det er rart å si det, men hjemover er et perfekt begrep. Tenk deg det – jeg er på tur rundt i fantastiske Italia, og jeg har med meg hjemmet mitt. Genialt, spør du meg! Og spør gjerne.
Les mye mer om Siena på reisdit.no ved å klikke her!
Så er det på tide å reise videre. Og nå skal jeg til et sted som ingen har tipsa meg om, men som jeg har funnet fram til selv, helt på egenhånd. Vet ikke hvordan det gikk for seg, men jeg tror jeg lette etter en campingplass i akkurat dette området, og fant til slutt Podere il Casale.
Pienza
Podere il Casale - the farmers house - og litt mitt
På veien innover de trange og humpete veiene kjører jeg meg rett og slett vill. Og ikke en gang Globia - som er så klok og forstår det aller meste - skjønner helt hvor vi er og hvor vi skal.
GPS’en er det bare å glemme, men på mirakuløst vis, styrt av intuisjon og spontane fornemmelser, havner jeg plutselig på tunet på et sted og en plass jeg aldri kommer til å glemme.
Alt stemmer umiddelbart! Stille, (nesten, bare litt lyd fra en traktor), sauebrek, fuglekvitter, verdens vakreste Toscana-utsikt, sjarmerende gamle murhus og en salatlunsj med husets hvitvin som kroppen sier "ja takk!" til.
Så viser det seg at stedet drives av ildsjeler av en annen verden. Sandra og Ulisse fra Sveits kjøpte dette stedet for en slikk og ingenting for 25 år siden – idag! Og i løpet av de årene har de bygget opp et sted som er helt vidunderlig, og som treffer et hvert hjerte som banker for økologisk drift og kortreiste verdier.
Sandra Schmidig driver Podere il Casale sammen med sin partner Ulisse Brandli på 25. året.- Vi er selvforsynte med alt vi spiser selv, eller serverer gjesten våre. Brødet, ostene, syltetøyet, vinene, smøret, oljene, kjøttet, grønnsakene – alt kommer fra egen grunn og gård. Her holder vi kurs, her driver vi restaurant, her tar vi imot dere med bobil, campingvogn eller telt, og her inviterer vi alle som har lyst til å komme og ta del i vår livsstil. Her er det frivillige som ber om å få jobbe her, og her har vi mange dyktige medarbeidere som tjener det gode formål, forteller ildsjelen Sandra.
Det er den magiske skumringstimen, og jeg gjør meg klar til middag...
- Dette kalles Ribolita - en typisk italiensk rett, der vi bruker det vi har for hånden av grønnsaker til å lage en god suppe. Denne gangen også med bønner. Og ved å koke grønnsakene om igjen blir suppa fastere, forklarer Sandra.
Om det smakte? Knallgodt!
LES OGSÅ: Vil du vite hvordan godeste Caroline Schøning lager sin "La Ribolita"? Caroline er den fantastisk flinke og entusiastiske kokken og matbloggeren som du vet forsøkte å lære meg å lage italiensk mat i Torino. Klikk her, og se hennes Ribolita-oppskrift!
- Dette er Maiale Con Cima di Rapa, svinekjøtt fra egne dyr og pølser av svinekjøtt. Som grønnsaker bruker vi her "Cima di Rapa", toppen av en nepeplante fra egen hage, sammen med vår beste olivenolje. Og nepen kokes først, for å få den mykere, før vi tilfører olje og hvitløk. Først griller jeg svinekjøtte for seg, så pølsene, og tilslutt sammen med grønnsakene, sier Sandra.
Og jeg nyter maten med et glass med gårdens friskeste og yngste rødvin til. Nam nam!
Jeg har aldri opplevd maken til av dette stedet. Stemningen, miljøet, omgivelsene og kvaliteten i alt Sandra & Co legger i arbeidet med å leve i pakt med det beste av italienske tradisjoner og verdier. Kvelden blir magisk.
I natt var det nærmest høststorm og striregn, men sola skinner da jeg titter ut av bobilen på morgenkvisten. Og jeg tar meg en tur til santærhuset, som det heter. Men her er det ikke mye som minner om campingplass med tradisjonell do og dusj...
Med et stort og frydefullt flir går jeg ut av det trivelige badet og tar flere bilder av den vakre Toscana-horisonten fra denne toppen som ruver godt i landskapet. Blir aldri lei...
Og det blir en frokost av beste Sandra-merke. Brødet, kaka, honningen, syltetøyet, fromasjen...alt fra gården.
På formiddagen idag tar jeg noen flere bilder og får en god prat med Sandra, før jeg reiser videre mot Roma.
Les mer om Podere il Casale ved å klikke her
Men turen går først innom Pienza, bare for å titte litt, når jeg først er like i nærheten. Bare en liten titt? Nok en by det er vanskelig å reise fra. Bare se her...
Vil du vite mye mer om Pienza? Klikk her!
3. Roma
Jeg kommer landeveien i bobil fra Toscana, og Pia kommer luftveien fra Oslo. Og vi får tre magiske dager sammen i en by vi har drømt om å besøke veldig lenge. Nå er vi her, for første gang! I Roma - den evige stad.
Da jeg sier takk for meg til Sandra på Podere il Casale i Pienza er det med visshet om at jeg kommer tilbake. For denne gården og menneskene jeg traff der har gjort inntrykk på meg. Og min ”nye” kjærlighet til Toscana har bare blitt enda sterkere og varmere.
Men nå gleder Globia og jeg oss hemningløst til å komme til Roma. Og treffe Pia! For etter å ha opplevd så fantastisk mye av vidunderlige Italia uten henne skal det bli godt å dele tre dager av disse tre magiske ukene med min kjære samboer.
Valget faller på Camping Village Roma, ikke så altfor langt unna Roma sentrum. Det viser seg faktisk at det går en shuttlebuss fra campingplassen direkte til Vatikanet.
Men før Pia kommer må kåken gjøres ren. Så da er det frem med vaskebøtter, varmt såpevann og kluter, og med ett er ungkarsbula presentabel for damen fra Oslo.
Pia kommer sent, så det eneste vi rekker den kvelden er å nyte et glass med vin fra Podere il Casale. Og det smaker!
Idag er bare å rusle 50 meter fra bilen. Der står bussen og venter på oss inne på selve campingplassen. Genialt! 25 minutter, så er vi ved murene rundt Vatikanstaten.
Ja, for dette er en egen stat, midt i Roma. Verdens minste. Ikke flere enn rundt 800 innbyggere, omringet – eller rettere sagt beskyttet av enorme murer. Og vi kan forstå hvorfor da vi tar oss en tur inn i Vatikanmuseene.
Dette er den femte største kunstmuséet i verden, forteller guiden. Og det rommer kunst av dimensjoner det er vanskelig å fatte, samlet over flere hundre år av diverse paver. Bare se her...
Og dette blir en kunstopplevelse med nakkesmertegaranti, for det meste av de største kunstseverdighetene er de fantastiske takmaleriene. I gallerirom etter gallerirom av ufattelige dimensjoner er det så mye og mektig at man mister pusten.
Også mosaikken i gulvene er verdt å få med seg...
Historien forteller at også Michelangelo ble innkalt av datidens Pave for å gi sitt bidrag til takmaleriene. Og han lå på ryggen oppunder de enorme takene og malte i flere år, til han nærmest ble blind, da malingen rant ned i øynene hans.
St. Peters basilika i Vatikanet
Så er vi ute på Petersplassen, som vi har sett så mange ganger før via TV og andre kanaler. Og før vi går inn i Peterskirken titter vi litt på disse merkelige skapningene i pysj - Sveitsergarden - leiesoldatene som er pavens livgarde og Vatikanets forsvar.
Peterskirken er mektig og imponerende, med en utsmykning av en annen verden. At et så lite areale som Vatikanet kan romme så mye storslått arkitektur og kunst er nesten ufattelig!
Og da vi tar noen få skritt og forlater Petersplassen er vi i Italia igjen. Besøket i vatikanet var en gigantisk opplevelse, men også en litt absurd fornemmelse av makt, kraft, egenrådighet, storhet og religionens enorme plass i verdenshistorien.
Den evige stad. Skjønner begrepet!
Denne byen, det gamle Romerrikets og Italias hovedstad, kalles også ”den evige stad”, og det er lett å forstå. For her kan man gå og vandre til evig tid og betrakte evigheten, fra severdighet til severdighet. Og vi får med oss mye på tre dager. Her er litt av det vi opplever på vårt aller første besøk rundt i Romas gater...
Castel Sant'Angelo
Om vi koser oss? Hehe...merkelig spørsmål. Det blir en bedre middag på Pia og meg, og vi blir i disse herlige smågatene og nyter stemningen og folkelivet til langt på kveld.
Så er det ny dag og mer å få med seg...
Piazza del Popolo
...før vi vandrer videre inn i de små sidegatene, og kommer til Via Margutta, et helt kvartal med galleriet og utstillinger ute på gata.
Så innom Spansketrappen, med sine 136 trinn. Og mye folk!
Den magiske Trevifontenen...wow!
Takk Roma, for tre altfor små, men magiske dager! Og hjertelig takk til deg, kjære Pia, som kom og måtte reise igjen - hjem til vinterkulde og snø.
Les mye mer om Roma her på reisdit.no!
4. Lucca
Fikk en invitasjon fra en god venn om å komme innom huset de har leid i Lucca. Og for et hus! Og byen Lucca - den har alt for oss livsnytere.
Det er typisk meg å ikke legge så mye vekt på planlegging, for å si det mildt, og heller hoppe i det. Og som den ferskingen jeg er som Europaturist med bobil blir det mye prøving og feiling. Så da jeg reiser fra Riva del Garda har jeg ingen plan. Bortsett fra at jeg tenker meg innom Sirmione, den lille byen helt syd i Gardasjøen som så mange har anbefalt meg å besøke.
Men ting skal bli annerledes. Jeg plasserer min kjære Globia på den faste orkesterplassen ved siden av GoPro-kameraet mitt, og vi kjører gjennom alle tunnelene på vestsiden av sjøen. Så skjer mange bobilisters mareritt. En av tunnelene er så trang at en bobil rett foran oss får røsket av speilet idet han passerer en nesten like stor bil som kommer imot. Jeg føler at jeg bare så vidt har plass til min bybobil, og de snaue 30 centimetrene jeg er smalere er en god margin å ha når bobilturen blir trang og smal.
Turen går innover mot Sirmione, men vi møter en stillestående kjempekø av mange andre biler som også har tenkt seg dit. Så da snur Globia og jeg og setter nesa sydover, helt uten noen plan B for dagen.
Montava
Fra Gardasjøen og nedover velger jeg å unngå motorveien, og jeg ender opp på dårlige, humpete veier i milevis. Og etterhvert ser jeg Mantova på et skilt. Jeg tenker at alle disse italienske byene er stappfulle av sjarm og historie, alle som én. Og det siste er nok helt riktig. Sjarmen er det så som så med. Og ikke er campingplassen over brua noen hjerteknuser heller.
Jeg parkerer bilen og går den lange veien over brua til byen for å ta en titt. Og det jeg merker umiddelbart er at lite er tilrettelagt for oss turister, og i hvert fall ikke oss som spaserer. Jeg kommer meg helskinna over trafikkerte veier og inn i byen.
Og her er det nærmest turistløst og stille, i denne byen som har en dramatisk og spennende historie så langt tilbake som fra 2000 år før Kristus. Noen få italienere krysser gatene, og jeg spør den unge damen som serverer meg en espresso om hva jeg bør se. Hun nøler lenge og peker i retningen der jeg kommer fra. Da skjønner jeg at jeg allerede har sett det som er å se, og jeg krysser farlige veier og bruer igjen og kommer meg trygt tilbake til bilen. Det blir tidlig i seng i kveld, kan du si.
Les gjerne mer om Mantova her.
Lucca - den vakreste byen i Toscana?
For et par dager siden fikk jeg en invitasjon fra en god venninne som har leid hus i Lucca sammen med et vennepar. Jeg takket ja til å komme innom, og nå angrer jeg på at jeg ikke dro direkte dit i går. Men gjort er gjort og spist er spist, og Globia og jeg hiver oss ut på motorveien igjen.
Og her, bak kirken oppe i åskammen åpenbarer det seg en italiensk hus som er akkurat sånn jeg har sett for meg at et Toscanahus kan være. Dette er jo prakfullt!
Linda og jeg nyter et glass Prosecco før vi tar hver vår sykkel ned mot bymurene rundt Lucca. Resten av feriefølget til Linda er på en togtur til Firenze. Og det er det geniale med beliggenheten til denne byen. Midt mellom middelhavskysten og kunst- og turistmagneten Firenze.
En bred, fin vei oppe på toppen av bymuren bringer oss rundt hele byen, og etter 4 kilometer med bymursykling triller vi inn i de idylliske, bilfrie brosteinsgatene. Og nok en gang møter jeg et bymiljø som gjør meg stum og rørt. Dette oser av de samme historiske kvalitetene som jeg opplevde i byene i Tyskland, bare med det typiske italienske særpreget. Dette er som å trille rundt i middelalderen, med fornemmelser av romertiden.
Det blir litt kaldt å drikke og en god prat med en nær og god venn som jeg ikke ser så ofte. Desto triveligere er det å få noen timer sammen i disse fantastiske omgivelsene.
Jeg suger til meg alt jeg ser og lukter, og nyter øyeblikket i lange drag. Det kjennes som om at alt rundt meg er en del av meg, selv om hvert eneste hus og gate bærer med seg en historie av ufattelige dimensjoner. Nå er historien min også, og midt i dette er lille meg. Jeg bare nyter og lar historie være historie. Så kan du som vil vite mer om Lucca ta en titt på bildene og gå inn på linkene lenger ned i reisebrevet.
Les mer om Lucca her på reisdit.no
På veien hjem stikker vi innom en lokal spesialgodtebutikk for sultne mager og sansen for italiensk på sitt beste. Og Linda plukker med seg fra disken i rikt monn til en litt sen middag.
Og selv jeg med min fortsatt ugreie mage nyter maten til Linda. Du er god, Linda!
Og oppe i åskammen blir det smaken av Toscana til sene natta, før roen senker seg for natta, både i huset og i bilen.
Idag har Linda, Sindre, Magnus, Ulla og Jon Willy bestilt en guide, og jeg slenger meg med.
Vi møter søte Borana et avtalt sted i byen, og hun viser oss Lucca på sitt sjarmerende engelsk-italiensk.
Det blir en ny vandring på Linda og meg, og denne gangen får vi vite mer om historien, personlighetene - også selveste Puccini, som er født her - maktkampene, bygningene, de nærmere 100 kirkene og de beste spesialbutikkene. Som for eksempel sjokoladebutikken vi går innom, som byr på deilige smaksprøver...
...mens Borana forteller mer om stedet og gir oss en innføring i husets kaffevarianter.
Etter et par timer rundt i byen med Borana ender vi opp på amfiteatertorget midt i byen, der det en gang i romertiden var plass til 10.000 mennesker når det var underholdning på gang. Idag er det kaféer og restauranter rundt på hele torget, og på en av dem får vi servert italiensk småsnacks og lokal vin. En sann nytelse for både øyne og gane. Og Borana takker for seg.
Her er en veldig bra artikkel om Lucca og Toscana.
Det er også på tide for meg å reise videre.
Takk, Linda, for din hjertelige gjestfrihet, og for at du ga meg fornemmelsen av Toscana på sitt beste. Håper du, Sindre, Ulla, Jon Willy og Magnus nyter denne deilige byen til fulle resten av ferien!
