At jeg skulle bli så glad i å reise med bobil i Balkan hadde jeg ikke drømt om. Og ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg det som møter oss når vi spontant tar en avstikker ut mot havet for å besøke en campingplass der ute. Og veien dit er nesten ikke til å fatte. Så spenn deg fast og bli med!

Av Per Vie

Fra Montenegro til Hellas er det snaue 40 mil, og landet mellom der heter Albania, et land som var under kommunistisk styre helt frem til 1991. Og nå er vi bobilturister her, i dette uoppdagede ferielandet. Spennende.

Vi kruser nedover fra Budva i Montenegro, og er klare for en lang dag på veien. Det skal ta rundt fire timer å kjøre til hovedstaden Tirana, som er det planlagte målet for dagen.

Men det skal nok en gang vise seg at planer er til for å endres. Som vanlig.

Det blir litt kø og venting på grensa, men det går veldig greit.

Vi møter vakkert landskap både før og etter grensa, men kontraster i bebyggelsen preger Albania allerede fra første mil. Det er flust med moskeer, naturlig nok, i et land der nærmere 79 prosent av befolkningen er muslimer.

Når vi nærmer oss Tirana kjører vi over endeløse sletter med industri- og næringsbygg. Mange er forlatt og har forfalt. Og midt blant dette litt lurvete landskapet av slitne bygg dukker det opp små og store palasser og fasjonable bygninger.

Det er steike varmt, så vi velger nok en gang bort en by til fordel for kysten og litt luft og bølger. Så Tirana, selv om du er Albanias største by, med over 600.000 innbyggere, du må ha oss unnskyldt for at vi knapt nok snauer innom deg på veien denne gangen. 

Denne byen er selvfølgelig verdt et besøk, og selv om det er en ganske ung by (grunnlagt av hærfører Sulejman Pasha i 1614), er den stappfull av historie, kultur og spennende severdigheter.

Les mer om Tirana her på kalinkatours.no 

Vi bråbestemmer oss for å reise ut til kysten litt sør for Durrës. Og på nettet finner jeg en campingplass som heter Kamping Pa Emer. Spennende!

Vi vrenger av hovedveien, og jeg følger blindt GPS-dama. Og det skal vise seg å bli litt av en tur, for i følge henne skal vi kjøre rett frem her på bildet over. Det vil si ut i åkeren og følge sporene etter en traktor.

Vi kjører til venstre, selv om dama sier rett frem, og etter hvert får vi lokal hjelp, som peker i retningen vi skal kjøre. Fra krøttersti til asfaltvei, og til krøttersti igjen. Og nå er vi virkelig i tvil om det i det hele tatt finnes noen campingplass i enden av denne veien.

Men joda!

Velkommen til Kamping Pa Emer! Eller Emër, som de skriver her.

- Er det noe spisested her?, spør jeg driveren av plassen, i det jeg sjekker inn. Vi er sultne etter seks timers biltur, og har enda ikke sett hva som snart møter oss der nede ved vannkanten.
- Åja, ute på øya der er restauranten, svarer han, og peker ut mellom trærne.

- Wow!, sier jeg. Ellers målløs.

Vi får plass helt nede ved vannkanten. Og ikke bare det, vi får et eget bambustak over bobilen, Skyggefullt og svalt. Perfekt på en dag som denne, på et eventyr av et sted.

Så tar vi turen ut på trebrygga som svinger seg utover havet.

Vi nyter en kyllingmiddag på det som for oss akkurat nå er et fredelig, vakkert paradis. Slitne som vi er.  

Far i "huset" er fornøyd!

Utover ettermiddagen og kvelden blir det litt kontorarbeid på meg under bambustaket, og mens jeg sitter der og jobber på mac’en får vi besøk.

Tam og tillitsfull? Eller bare desperat etter mat? Eller oppmerksomhet? Den vakre skapningen holder seg rundt bobilen en god stund utover kvelden.

Kvelden blir ganske enkelt magisk her på Kamping Pa Emer.

Hellas - vi nærmer oss!

I dag er vi klare for å ta nok et stort jafs på veien mot Hellas.

Etter en bedre frokost i skyggen av herlig bambus bærer det avgårde i sneglefart på katastrofeveien. Og heldigvis blir veien bedre når vi kommer ut på trafikkåra. Vi kruser sørover med Hellas som siktemål.

Brått vil GPS-dama igjen gi oss en «snarvei», og jeg følger villig med. Hun har jo så trivelig og tillitsvekkende stemme, tenker jeg. 

Igjen er vi på veier som knapt har hatt noen bobil på seg før. Og i de små landsbyene vi passerer står lokalbefolkningen og vinker oss videre, for å hjelpe oss ut av elendigheten. Det går opp og ned i brå svinger, på veier eslene kvier seg for å gå på.

Etter en times humpetitten i 15 kilometer i timen er vi på trygg grunn igjen, og vi kan forsette på gode veier. Og for et landskap vi får oppleve!

Globia storkoser seg, der foran. Og et par dager nå har det vært ekstra mye spennende å se for frøkna, som gjerne vil at vi skal besøke samtlige land i hele verden. Vi får se, Globia!

Veiene fra helvete er glemt, og vi nyter de siste milene på fine veier mot grensa. 

Se film fra turen gjennom Albania her...

Vi er snart i Hellas. Endelig! Blir du med?